Plastposer!
I høst var jeg på en utstilling av kunstneren Esra Røise,
som tegner og maler utrolig flotte verk. Ett av temaene for
utstillingen var plastposen, som hun hadde med i mange av bildene sine. Da jeg
spurte om det, forklarte hun at samfunnet vårt i dag er preget av at en
plastpose ikke lenger bare er en plastpose. Jeg tenker at noen kanskje assosierer med det store klimaspørsmålet
midt i hverdagen, og forbinder det med dårlig samvittighet, hvis man takker ja til en pose
på Rema til varene sine. Tunge greier midt i kassekøen.
Jeg tror minimalisme for meg har vært et slags bøtemiddel for å få ende på en dårlig samvittighet. Grunnen til at jeg mistenker det, er at det kommer i
innfall og ser ut som inspirasjon, men det er nok mye for å føle meg litt
bedre, tror jeg. Jeg tror absolutt det er et viktig prinsipp (et sinnsykt
godt et!) å ikke ha så mange saker og ting. Men for min del har det blitt sånn
at det også blir motsatt hvis jeg trenger noe og vegrer meg for å skaffe det – det blir like tungt og ladet
som plastposen, som ikke lenger bare er en plastpose.
Da blir det litt ut av proporsjoner, synes jeg. Jeg vil ikke gi det opp, men
jeg vil skifte innstillingen min til det. Kanskje bare justere mine egne
grunner til å ta disse grepene. Noen av grunnene jeg vil basere det på, er
disse:
- Jeg vil
ikke ha som vane å kjøpe ting jeg bare føler for. Da kjøper jeg masse ræl,
sånn er det bare! Det er derfor jeg vil planlegge hva jeg trenger, og ende opp
med en følelse av å ha investert i noe jeg liker skikkelig godt.
-
Det virker som at hodet mitt blir litt lettere av å ikke ha mange ting rundt meg. Det
kan hende at noen er mer sensitiv på dette enn andre, men jeg blir rolig av å
ha det ryddig – og ha god plass.
-
Jeg MÅ spare penger. The circle of life er ikke
alltid så smertefri, altså. Jeg vil legge igjen penger der de tilbyr noe jeg synes er verdt å betale for.
-
Jeg kan
glede andre med mine overflødige ting! I dag har jeg planlagt å gi masse
klær til Maritastiftelsen som etterlyser donasjoner i disse dager. De gjør så
bra arbeid, og kan glede så mange! (se her: https://www.facebook.com/maritastiftelsen/photos/a.922672711163693.1073741825.307876149310022/1517616285002663/?type=3&theater)
Et annet tips er appen ’Tise (for adver...tise –
skjønneru?), hvor man kan tjene en slant på sine brukte ting! Det finnes
endeløse muligheter her, men jeg er fan av akkurat denne ordningen for tida. Refererer til forrige argument... Her finner man jo også ofte kvalitet til en lavere pris, for oss gjenbruksglade
mennesker J
-
Det er noe deilig med at ting har en bruksverdi. Vi liker å pynte med ting i hjemmene våre, og
det har jeg full forståelse for. Men hvis man vet at ting blir brukt, og har
sitt sted, så får de også en verdi. Så slipper man følelsen av å ha verdiløse ting, hvis det gir mening. Har
du en hvit skjorte, så har den en bruksverdi! Har du åtte, blir det ikke så
stas lenger. Én plastpose gjør kanskje ikke så mye, men... kanskje vi har for mange. Er du med?
Dette er bare tanker om temaet
som jeg selv grubler frem, fordi jeg virkelig trenger denne forandringen. Del
gjerne tankene dine om det! Jeg vil høre hva andre hjerner synes om dette her!
Så tommel opp! :D Her heime prøver me å ta med oss handlenett når me skal på butikken og har også me oss små nett til frukt og grønt. For plast finn ein overalt og eg er så lei det. Liker også det å prøve å ha mindre ting som me 1) ikkje bruker og 2) som ikkje har nokon stor verdi for oss. Det er ein stadig prosess som tar tid, men å ha berre det me treng og det som betyr noko for oss, som den lille luftballongen me kjøpte i Reykjavik, er det eg ønskjer at heimen vår skal vere. Supert blogginnlegg! :)
SvarSlett